"...en engel gjennom rommet."
Enkelhet kan være provoserende: Den snikende fornemmelsen av å bli undervurdert, av å bli lurt inn i en reduserende tenkemåte som fratar verden dens kompleksitet og nyanserikdom. Enkelheten i Strandhs malerier er ikke slik. Det er ikke en gang sikkert at maleriene er så enkle som de umiddelbart gir seg ut for å være eller oppleves som. Ved nærmere ettersyn oppdager man fort at det er et nøyaktighetsarbeid som er nedlagt her, det dreier seg om en kunstner som har tatt i bruk pensler og palett og utøvd et nitidig og tålmodig håndverk. Denne oppdagelsen gir kanskje et mer nyansert bilde av enkeltheten, men den opphører ikke å eksistere av den grunn. Fortsatt byr maleriene på lite annet enn en malt flate med linjer. Det er ingen festlige optiske illusjoner som skjuler seg i linjemønsteret, ingen overraskende effekter, figurer eller meldinger.
Enkelheten i uttrykket henger for meg sammen med det som ikke er der. Fraværet. Maleriene bærer ikke i seg en referanse til faktisk eksisterende ting eller objekter i verden. Hvis vi spør hva maleriene er et bilde av, om de har et bestemt motiv, så spør vi trolig forgjeves. For selv om Strandhs malerier kanskje gir assosiasjoner til både rivemønsteret i japanske zenhager, årringer i trestammer, vind og vann, så er de neppe forsøk på å avbilde slike fenomener. Men er de da bilde på noe? Kan fargenyansene og linjemønsteret tenkes som et bilde på noe annet, f.eks rødt for en eller annen livsfølelse, svart for stillhet, linjer for…. ? Muligens, men ikke i betydningen et symbol som henviser til noe bestemt eller en allegori som gir forståelse av noe ut over maleriet selv. Den malte flaten kan like gjerne være det den umiddelbart presenterer seg som, linjer og farger, vakkert utformet, men det og bare det. I så tilfelle kan betrakteren glede seg over det intellektuelt fordringsløse ved maleriene. Man kan la seg behage uten å måtte tenke riktige tanker, uten å måtte tenke noe spesielt i det hele tatt.
I en tid der det rådende visuelle språket synes å ha som eneste formål å underholde, forføre eller overtale, er Strandhs kunst en kjærkommen avveksling. Her handler det ikke om kjappe opplevelser, om vilje til å skape sensasjon eller om å stimulere kjøpelysten. Snakkesalighet og effektmakeri er erstattet av en stillfarende, subtil enkelhet. Maleriene henvender seg til oss uten de store geberder, uten å mase, agitere eller skrike. Likevel tiltrekker de seg oppmerksomhet, de krever den ikke, men påkaller den likevel. Det er noe manende, nesten suggererende med disse skarpt avgrensede, linjerte flatene. Den regelmessige gjentakelsen som forsterkes av de fint avstemte fargenyansene, det motivmessige fraværet - insisterende i sin ubestemthet, men samtidig gjenlydende av noe kjent.
Strandhs arbeider representerer en mulighet til å roe ned, besinne seg, kanskje til og med meditere. Imidlertid oppfatter jeg ikke arbeidene som en oppfordring til å la være å tenke, slik som eksempelvis er tilfelle i zenbuddhismens meditative praksiser. Den beroligende effekten er ikke intellektuelt passiviserende, den setter meg snarere i et spørrende modus. Først spør jeg: Hva er dette? deretter, Hvorfor linjer? og så, når jeg begynner å ”se med øyne som ser”: en generell forundring over at et menneske velger å bruke tid og krefter på å lage akkurat disse maleriene. For meg munner spørsmålene ut i nye spørsmål som i større grad angår meg og min evne til å se, erfare og tenke. Hva som skjer i maleriet blir mindre viktig enn det som skjer i meg på grunn av maleriet. Det slår meg også at den beherskende tenkemåten som rasjonaliteten oppdrar oss til, med fordel kan forlates for en mer erfarende tenkning, en tenkning som slipper mer inn enn ut, som er mer mottakende enn betvingende.
Det er fristende å betrakte maleriene som en hyllest til langsomheten, roen og refleksjonen. Men det er neppe lurt å bli for skråsikker i en slik tolkning. En venn av meg hadde lite til overs for min betraktningsmåte, han mente bestemt at maleriene hadde en foruroligende fart i seg som gav ham følelsen av å ha dårlig tid. Han sa at linjemønstret som ubønnhørlig strømmet over lerretet minnet ham om den korte tiden vi er i livet – om livsstrømmen. Han gav maleriene en eksistensiell dimensjon som ofte blir relevant når man står stilt overfor kunstverk som i stor grad overlater en til seg selv.
Fraværet i Strandhs malerier er ikke et absolutt fravær i betydningen ’tomhet’ eller ’intet’. De er malte, firkantede flater som skaper sitt eget ”motiv”, de referer til seg selv, og er sin egen gjenstand. Men hva handler de om? De handler om seg selv, om fargenyanser og linjemønster på et hvitt lerret. Hva mer? Må det være noe mer? En malt flate med linjemønster, er og blir en malt flate med linjemønster. Kan hende er det til og med en misforståelse å forsøke å ”lese” inn noe annet, noe mer. ”A rose is a rose is a rose is a rose….”, skrev Gertrude Stein og insisterte dermed på at en rose ikke er noe annet enn en rose. Men hun sa også, ”In that line the rose is red for the first time in English poetry for a hundred years”. Jeg vet ikke om Strandhs malerier sier: En malt flate er en malt flate….osv., men jeg merker at de trer frem for meg på en ny måte hver gang ser på dem. Og det er nettopp i sin nyanserikdom og fargefylde de trer frem. Maleriene maner til en sensitivitet for det de selv er, men også for det de ikke er, for det som skiller de fra andre ting i verden.
I min opplevelse er maleriene verken selvtilstrekkelige eller autonome. De er mer enn dekorative objekter som eksisterer i et rent utvendig/overflatisk forhold til vår livsverden. Riktignok forteller de ingen historie om dette eller hint, de har ingen narrativ struktur, men likevel skjer det noe i dem. Det som skjer er fastholdelsen og destillasjonen av et her og nå. På en og samme tid rammer maleriene inn og rommer et frosset øyeblikk og et øyeblikk som uavlatelig er i ferd med å folde seg ut. Dette øyeblikket tar opp i seg og opphever motsetningene mellom bevegelse og stillstand, flyktighet og bestandighet. Det gir en glimtvis anelse av noe som på grunnleggende måte angår vår egen tidsavgrensede eksistensform.
Helheten verkene inngår i, og den avgrensede del(-helheten) verkene selv utgjør, har noe med hverandre å gjøre. En vag antakelse av at hvert enkelt av maleriene til Strandh er utsnitt av en større sammenheng, bekrefter dette inntrykket. Heri, i det minste, ligger en overskridelse av det det selv er, et hint om at maleriene er til for min skyld, like mye som for sin egen. De er en henvendelse til meg, om noe som tilhører min livsverden. De gir gjenklang av noe kjent, uten at jeg kan sette fingeren på nøyaktig hva. Jeg innbiller meg at Strandhs kunst springer ut av den samme stemningen som den hensetter meg i. Denne er vanskelig å beskrive restløst i ord, men har mye til felles med situasjoner der jeg opplever fravær av krav, av å leve i øyeblikket og stillhet. Det er en stemning der uroen i meg stilnes, sansene skjerpes for nyanser i form og farge, og jeg hører meg selv tenke.
Hvis jeg lar meg lede av de umiddelbare assosiasjonene; vind, elv eller regn, så handler maleriene ikke om disse fenomenene, men peker snarere i retning luftens bevegelse, elvens strøm og regnets fall. Maleriene er uttrykk for en bevegelse fra hva noe er til hvordan noe er - måten noe er på. Det er denne refleksjonsretningen som får meg til å tenke på Martin Heideggers tenkning om væren. I følge Heidegger er væren nettopp det som ikke ”er”, slik ting eller værender er det. Væren er givningens hendelse og dermed det som ligger under og bestemmer at noe kan være slik det er overhode. Å påstå at Strandhs kunst er uttrykk for en slik værenstenkning, er trolig å trekke det for langt, men like fullt er det noe påfallende ”tingløst” med den gjenstanden disse maleriene er.
I den grad Strandh lager ting, i betydningen konkrete, materielle kunstverk, så er det ting som motivmessig problematiserer objekttenkningen. Riktignok erfarer jeg maleriene som ting både gjennom tanke og sansning, men samtidig er ikke ”motivet” (den malte flaten) først og fremst gjenstand for tanken, det opptrer mer som en hendelse i tanken – en hendelse som går forut for framtredelsen av noe som noe. Jeg ser på, men tenker ut fra, og det gjør jeg fordi det jeg ser unndrar seg på-tenkning. Jeg tenker ut fra det sanseinntrykket, den stemningen maleriene bevirker i meg.
Det er en gjennomgående dobbelthet i Strandhs malerier, og den finnes på flere nivåer. Jeg har allerede berørt flere: enkelhet - subtilitet, stillstand – bevegelse, flyktighet - bestandighet langsomhet – fart. Jeg kunne også ha nevnt det evige i øyeblikket, det konkrete i det abstrakte, det partikulære i det universelle osv. Denne dobbeltheten er paradoksal, den påstår at det samme er og ikke er, samtidig. Men maleriene verken ”er” det ene eller det andre, de befinner seg i spenningsfeltet mellom, de er inter esse (’mellom det som er’): De er verken monoton/monokrom negasjon av det som er, men heller ikke en positiv bekreftelse av noe annet enn seg selv. Jeg kommer også i tanker om det gamle filosofiske poenget, et språklogisk poeng, om mannen som sier at det regner og regner ikke, samtidig. Han møter naturlig nok motstand, og bes bøye seg for det faktum at enten så regner eller så regner det ikke. Så svarer mannen: ”Men mellom dråpene regner det ikke”. Og han fortsetter: ”Til enhver tid regner det altså ikke, når det regner.” Dette er kanskje kverulerende flisespikkeri, men det sier også noe om det problematiske forholdet mellom språk og verden.
Strandhs kunst er for meg en påminnelse om at det ikke regner mellom dråpene når det regner. Mellomrommet er en del av regnets væren, en del av det som gjør regnet til regn, og regn er mer enn vanndråper, det er dråper som faller, kontinuerlig definert av rommet mellom dem. Hvis denne assosiasjonen har noe for seg, så sier Strandhs malerier noe om det problematiske forholdet mellom billedspråk og verden.
Det kan godt hende at Lars Strandh ikke er opptatt av hva kunst er, i hvert fall ikke hele tiden, men det slår meg at maleriene hans aktualiserer spørsmålet. På utstilling i Haugesund overhørte jeg følgende bemerkning: ”Er dette kunst? Det minner mer om fargeprøver” . Det enkle og renskårne, men samtidig subtilt nyanserte i Strandhs kunst er uvant, og ligger tett opp mot grensen for hva vi har tålmodighet til å ta innover oss. Maleriene besvarer ikke spørsmålet om de er kunst eller ikke, men like fullt utfordrer de bestemte forestillinger om hva kunst er eller bør være. Det virker som om selve spørsmålet er en del av svaret. Sagt på en annen måte: Kunst er hos Strandh blant annet å spørre hva kunst er. Det er måten han forblir i spørsmålet på, måten han utfolder sin nysgjerrighet på, som er det avgjørende. I verk etter verk gjør han det samme, men også noe nytt. Han skaper variasjoner over et og samme tema. Og nettopp fordi han holder seg innenfor selvpålagte, begrensede rammer, blir nysgjerrighetens ”vei” tydeligere. Han spør stadig: hva skjer hvis jeg benytter denne fargen, dette formatet, denne linjeretningen? Jeg ser Strandhs kunst som en pågående utforskning av den malte flates muligheter, men også som en billedverden som prøver å komme til bevissthet om seg selv og den virkeligheten den er en del av. Som spørrende, stemningsskapende utforskning opplever jeg denne kunsten som et av de gode svarene på spørsmålet om hva kunst kan være.
For å oppsummere: Jeg liker maleriene til Strandh fordi de er kompromissløst konsekvente, fordi de er gjennomarbeidede og vakre gjenstander/kunstverk, fordi de er enkle på en inspirerende måte, fordi de roer meg ned, fordi de gir meg noe å tenke utfra, mer enn på, og fordi de gjør meg nysgjerrig på hva de selv er, om igjen og om igjen.
Jeg liker ikke maleriene til Strandh fordi de gjør meg pinlig oppmerksom på min egen objektiverende tenkemåte, min egen snakkesalighet og rastløshet. Stillheten som oppstår i møte med Strandhs malerier, er den samme som når vi opplever en plutselig pause i samtalen, og sier: ”Der fløy det en engel gjennom rommet!”.
Olav Østensjø Øvrebø